Kino

I går var det premiere på den spanske grøsseren «El Orfanato». Hvorfor man har gitt denne spanske filmen den engelske oversettelsen «The Orphanage» vet jeg ikke. Hvorfor den klassifiseres som grøsser vet jeg heller ikke, men det førte i hvert fall til at en haug med umodne 15-åringer dukket opp og forstyrret. Men dette er ikke så viktig, poenget er filmen. Jeg hadde tenkt å legge ut et bra bilde til filmen i bloggen, men da jeg søkte på filmtittelen på Google-bilder kom det fram bilder som ga meg frysninger fordi de minnet meg for mye om de verste scenene i filmen. Når jeg nå skriver dette på natten og sitter alene i leiligheten uten noen biler eller noen folk utenfor får jeg ikke lyst til å finne fram bilde.

Filmen handler om en dame som vokste opp på et barnehjem i Nord-Spania. Hun ble adoptert og forlot hjemmet og alle barna som hun hadde vokst opp sammen med. Som voksen velger hun og hennes mann å ta med seg sønnen deres dit for å starte opp igjen barnehjemmet for barn med spesielle behov. Barnehjemmet ligger ved den forblåste og klippefulle nordkysten og er et stykke vekke fra nærmeste landsby. Sønnen har derfor sine to usynlige venner Watson og Pepe å leke med. Etter hvert forteller han også om at han snakker med barnehjemsbarn som har vært døde i mange år. Så kommer det til at han en dag forsvinner.

Dette var en film som jeg først trodde var lett å gjennomskue. Jeg så for meg en film som kunne minne om «Den sjette sans» der gutten ikke innbiller seg noe men faktisk ser spøkelser. Han får høre at dette ikke finnes, men tilskuerne av filmen vet at det er moren som tar feil og at det i denne filmen finnes spøkelser selv om man som tilskuer ellers ikke nødvendigvis tror på dette. Slik tenkte jeg om denne filmen også og i begynnelsen hadde jeg inntrykket av at den ikke kom til å ha noe særlig spennende utfall. Filmen viste seg imidlertid å være veldig spennende og interessant. Etter hvert økte spenningen, men den store overraskelsen kom på slutten i siste scene. Selve scenen var ikke så spesiell, men flere brikker passet plutselig sammen. Etter at filmen var ferdig satt jeg igjen med flere spørsmål som jeg selv kunne besvare ved å tenke meg om. Jeg anbefaler filmen!

Vi var en hel gjeng med tegnspråktolkstudenter, hørselshemmede og andre. Jeg tilhører den sistnevnte gruppen. Før filmen spiste vi på Nama sushi & noodles. Dette er en japansk restaurant og jeg hadde aldri tidligere spist på japansk restaurant. Jeg bestilte en boks som bestod av flere skillevegger. Det var som å se på en plan over en leilighet som ligger ute for salg men som ikke er bygget enda. I et rom lå det sushi, i et annet teriyakibiff, i et ris og i et salat med agurk og asparges som var innhyllet i noe som virket som hard sukker. Jeg drakk en herlig japansk øl som var lys men mørk på smak. Jeg kunne heller ikke dy meg når jeg først var på japansk restaurant, så jeg bestilte sake i samme slengen. Det smakte godt og ikke som varm vodka som jeg har hørt enkelte si.

Etter filmen smakte jeg også på strawberry daiquiri på Tonga Bar. Jeg kjenner meg helt igjen i det en bekjent av meg en gang fortalte meg: «Jeg har nesten aldri gått over på den andre siden av Torgallmenningen på kveldstid.» Tonga Bar var likevel trivelig og langt koseligere enn det jeg hadde trodd. Natten endte på Scotsman sammen med Øystein, Christer, Ida og Cecilie. Da jeg kom hjem hadde Odd (han jeg deler leilighet med) lagt seg. Da jeg stod ved siden av den lukkede stuedøren og den langsomt ble åpnet innenfra holdt jeg på å hoppe i taket. Odd var lagt og like før hadde jeg jo sett en skummel film. Det viste seg å være en venn av Odd som har insomnia. Jeg satte meg ned med ham og vi snakket en stund. Da det begynte å lysne og etter hvert ble nesten helt lyst så jeg på klokken gikk jeg og la meg. Da var klokken blitt 7. Det ble altså en kveld som varte fra 6 til 7. Kjempe hyggelig!

Reklame